Om man vil reise til Arendal på sykkel, er det ca. 270–300 km fra Oslo, litt avhengig av hvilken rute man tar. I denne første sykkelbaserte reisen sørover valgte vi en så direkte rute som overhodet mulig, hvilket inkluderte et par ferjer og en kort snarvei langs E18.

Etappe 1

Første etappe gikk fra Tøyen til Tønsberg. Store deler av denne strekningen har jeg syklet mange ganger med utgangspunkt i hjemmet, men jeg hadde aldri tidligere syklet forbi Ås. Vi lot oss villede litt av Google Maps og brukte ca. 13 km på en stadig mer grusete gårdsvei som ikke var forenelig med landeveissyklene, til vi måtte kapitulere og vende om.

Fin tur nedover, spesielt turen langs østsiden av Årungen er et høydepunkt. Sør for Ås syklet vi gjennom Vestby, som må sies å være dagens bunnpunkt. Veldig bilbasert område med masse store kjøpesentre. Også her syklet vi feil og måtte mobilnavigere gjennom et boligområde for å finne veien videre til Hølen. Vi misset også dessverre innkjøringen til gang-/sykkelbroen over Hølen, som jeg hadde lest om i forveien. Fra Hølen syklet vi en omvei om Son, der vi spiste en vegetarburger på brygga.

Etter overfarten Moss–Horten var det en fin siste innspurt til Tønsberg. Merkbart mye bedre sykkelveier i Vestfold – brede og med tydelig skilting.

Etappe 2

Planen for ruten var å komme seg til ferja Helgeroa–Langesund, hvilket sparer oss for omveien rundt Langangen og Stathelle. Vi hadde først booket et lite rom i Stavern, men det ville medført en svært kort etappe og at vi kanskje hadde brukt fire dager i stedet for tre. Rykter om regn gjorde at vi kansellerte og bestilte nytt rom på Heimat i Brokelandsheia. Hvilket betød at andre etappe ville bli veldig lang.

Vi startet kl. 10 og gjorde de første ca. 50 km fra Tønsberg til Larvik i et strekk, fordi vi hadde et håp om å rekke ferjeavgangen kl. 12.30. Det stadig svinnende håpet oppgav vi en gang for alle da vi ankom Farris bad, og da ble det en kort rast her. Veien frem til Larvik var fin, spesielt mellom Tønsberg og Sandefjord var det idyllisk gårdslandskap. Etter en banan syklet vi strake veien til Helgeroa langs en middels trafikert vei, og fikk tatt oss en lang pause med mye mat mens vi ventet på avgangen 15.15. Overfarten tok ca. 50 minutter, og det var kaldt og grått.

Fra Langesund var det bare å forberede seg mentalt på 60 km til, samtidig som det begynte å småregne. Landskapet var nå umiskjennelig mer sørlandsk, altså stort sett heier og skog. De første 15 kilometerne var helt ok, langs gamle E18 (nå Fv363) med middels mye trafikk og en del forbikjøringer. Vi droppet sykkelrute 1 om Valle, da det var en omvei pluss at vi hadde hørt rykter om grus. I ettertid ser det ut til at dette ikke stemte.

Så kom turens absolutte høydepunkt, der designasjonen Fv363 rent fysisk skifter over til den lille, nesten bilfrie veien som kalles Gamle Sørlandske. Dette skiftet skjer rett etter motorveikrysset Langrønningen, der den nye motorveien i Bamble opphører og E18-trafikken overtar veien vi hadde syklet på så langt.

Her hadde vi hele den nyasfalterte veien nesten helt for oss selv. Veien snirkler seg opp og ned over de sørlandske heiene gjennom skog og kratt og med flotte utkikkspunkter over mindre innsjøer. Etter Helle/Nordbø blir veien til en tettstedsvei for området nord for Kragerø, men etter Tangen fortsetter Gamle Sørlandske gjennom et flatere landskap med flere gårder. Like vakkert og lite like trafikk, men nå ganske parallelt med E18. Gamle Sørlandske avsluttes ved veien mellom Gjerstad og Risør, og derfra er det kun et lite steinkast bort til Brokelandsheia og overnatting.

Etappe 3

Turens siste og korteste etappe var Brokelandsheia til Arendal. Her har man i prinsippet to muligheter. Man kan følge en fin, men kupert og lengre sykkevei mellom Sørlandsporten/Vinterkjær og Tvedestrand (Fv411, ev. Nævestadveien fra Laget), eller man kan sykle den utrolig vakre Gamle Songeveien parallelt med E18 og så ca. 1,5 km på selve E18 for å nå over til Lunde der den nye motorveien starter. Vi møtte en sykkelgruppe ved Sørlandsporten som sa at det gikk helt fint å sykle det korte strekket langs E18, som også skulle ha en bred veiskulder å falle tilbake på.

Vi valgte denne siste varianten da det er en strakere og raskere vei. Gamle Songeveien var en kjempeflott og idyllisk strekning i strålende solskinn, minst like flott som Gamle Sørlandske. Møtet med E18 var ikke like lystbetont. Trafikken suste forbi i 80–90 km/t, og det var en kurve som gjorde at sikten ikke var kjempelang. Den brede veiskuldra kunne vi dessverre heller ikke se fra avkjørselen. Skal innrømme at jeg syntes det var litt grenseoverskridende, men vi var ikke klare for å snu, så vi ventet på en god luke og kastet oss ut på veien. En del utålmodige, tutende bilister og farlige forbikjøringer gjorde de første meterne ubehagelige, men heldigvis dukket veiskuldra snart opp og vi kunne holde oss godt ut i siden. Likevel ikke hyggelig når vogntog dundrer forbi med dragsuget sitt. Etter knappe 8 minutter var det heldigvis over, og vi kom oss helskinnet over på avkjørselen til Lunde. Vil ikke anbefale denne ruten for andre enn de mest eventyrlystne, spesielt vogntogene kan gjøre det til en ubehagelig affære. Synd i grunnen, for Gamle Songeveien er virkelig verdt turen. Kilometermessig er det dessuten en veldig effektiv snarvei.

Fra Lunde er det opp en lang bakke, og så har man valget mellom å dra ned til Tvedestrand og kystveien, eller å dra ned til Fiane og følge gamle E18 (nå Fv421) til Arendal. Dette er en lang og ikke spesielt spennende strekning med god gang-/sykkelvei hele veien.

Etter ankomst

Vi tilbrakte en dag på hytta i Arendal, før vi syklet tilbake til Tvedestrand langs kystveien og derfra til Sandøya. En bilfri øy som kanskje er et av Norges kuleste steder? Her overnattet vi på italiensk gjestehus og kjempet med båtfolket om ferske kanelboller!

Derfra syklet vi tilbake til Vinterkjær langs Fv411 og tok bussen hjem til Oslo. Aller helst skulle man ha syklet litt videre til Gjerstad og hoppet på toget, men dessverre er det uansett buss for tog i sommer. Buuuu.

Turen gav uansett definitivt mersmak. Jeg visste at kvaliteten på sykkelveiene var god i Follo og Vestfold, men jeg var mer usikker på hvordan det ville være i Telemark og Agder. Her ble jeg positivt overrasket. Gamle Sørlandske var turens høydepunkt, og ellers er det flust av mindre trafikkerte fylkesveier å velge mellom. Man må bare være forberedt på at det er en del opp og ned, siden landskapet er 90 % skogkledde heier. Det finnes også mange gode sykkelstier, spesielt rundt Arendal.

Vil defintivt ta sykkelen sørover igjen.